Å be Guds ord

Jeg har de siste årene blitt mer og mer glad i Salmenes bok. Det er godt og bare få be Guds ord, og merke hvordan de gamle formuleringene rører ved strenger i mitt eget liv.

Martin Luther sa noe om at i Salmenes bok ser du en troende like inn i hjertet.

 

I Skriften har vi èn salme skrevet av Moses. Han er den første vi leser om som ble bedt om å skrive ned Guds Ord. Han er også den første som blir kalt en profet. Hans bønn der i de to siste versene av salme 90 vil jeg i dag gjøre til min bønn:

 

            La din gjerning åpenbares for dine tjenere ...

 

Moses levde i et svært nært forhold til Herren. På en enestående måte kunne det sies om ham at han kjente Herren ansikt til ansikt, 5. Mos.34:10. Likevel ser vi her en liten, ydmyk mann som ber om at Herrens gjerning må bli åpenbart.

Jeg er i et desperat behov for selv å be denne bønnen, selv få åpenbart Herrens gjerning.

Herrens store gjerning da han skapte verden.

Herrens store gjerning når han dag for dag opprettholder dette sitt skaperverk og sin skapning: «stjerner du styrer og alt liv som yrer, alt ned til mauren i mold.»

Herrens store gjerning i dette å skape nytt liv i mennesker ved sitt Ord og ved sin Ånd, og fremme sitt verk i og ved sitt folk og sin forsamling.

Men først og fremst trenger jeg en fornyet åpenbaring av det Gud har gjort gjennom sin Sønn for å gjøre synderen salig. Evangeliet, Ordet om korset, blir så fort gammelt og tørt i mitt hjerte. Det må igjen og igjen åpenbares, fornyes. Igjen og igjen få gripe meg, varme meg og prege meg.

Det får jeg her bruke en 3500 år gammel bønn til å be Gud om.

 

 

Moses ber om at Herrens herlighet må åpenbares for barna til Hans tjenere. Også her er det veldig godt å bruke de gamle ordene til å gi uttrykk for hjertets rop og lengsel. Våre barn er lagt i våre hender som en gave og et ansvar. Gud har ingen barnebarn, er det sagt. Det er sant. Også mine barn må veien om omvendelse og personlig tro. Også de må inn i vekkelsen og inn gjennom gjenfødelsens trange åpning og port, inn til livet og inn i Riket, så de kan Se. De må få åpenbart Herrens herlighet.

Det får jeg her rope om. «Å, var jeg bare hjemme, med alle mine», sukket den gamle misjonskvinnen i Namdalen.

 

            Må Herrens, vår Guds velbehag være over oss!

 

Velbehag er det samme som gunst eller nåde. Moses ber kort og godt om å få leve under nåden, og være dekket av den. Også denne bønn vil jeg gjøre til min: At Herren må se på meg gjennom sin Sønn, med all den gunst og velvilje som Sønnen har, Han som har funnet velbehag for Fars øyne. Han som har alle rettigheter i sin Fars hus.

I møte med en vanskelig verden, og ikke minst i møte med meg selv og min synd og min fortid, er dette hver dag uttrykk for hjertets rop, og derfor en god bønn å be. Med Guds milde øye over mitt liv, hva kan da skade meg? Hvis Gud er for meg, hvem, eller hva kan da være mot meg?

 

            Må du fremme våre henders gjerning for oss, ja, fremme våre henders gjerning!

 

Moses fikk et langt liv. Han ble 120 år. Et liv fylt av dramatikk. Et liv der han til fulle fikk bruke sine hender og føtter og hele seg i tjenesten for Herren. Men han hadde en dyp erkjennelse av at «Dersom Herren ikke bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves, og dersom Herren ikke vokter byen, våker vekteren forgjeves, Salme 127. Alt avhenger av at Herren selv er «attåt», og får styre, lede og velsigne.

Slik slutter salmen, slik slutter bønnen «av Moses, Guds mann».

Jeg vil gjerne vitne om at det noen ganger er godt å be Guds Ord.